|
||||
| I hildringstimen er det godt å seile. En kaffekjeft og stump med sirup på. Du åpner med et smell ditt rorhusvindu, og stikker nesa ut og snuser mot det blå. |
||||
| Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen, har atter hamret havet til et fat, der Skaperen med ødselhet har drysset, en håndfull holmer som nå bader i karat. | ||||
| Og se mot styrbord, gjennom hildringsdisen: – de fjerne øyer svever! Fjell kan fly! Nå aner du hva salig Adam skuet, da han ble purret ved det aller første gry. | ||||
| I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne, du hviler hånden rolig mot ditt ratt og gnukker tommelen mot midtskipsmerket, og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt. | ||||
| Du møter kuttere på vei mot feltet, et solbrent fjes, som spytter brunt i le. En fiskerneve hilser fra et rorhus og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det. | ||||
| For ennå er din skute langt av lande, men aldri var deg mennesket mer nært enn nettopp nå, i denne gyldne time som lar deg fatte alt du har å holde kjært. | ||||
| I hildringstimen er det godt å seile og favne lys til kraft for blod og ben. Og vite at, i netter som skal komme så fins en kurs imot et land av sang og sten. | ||||
| Erik Bye |
